Nærvær og tilsynekomst i en estetisk pedagogikk - mot et fornyet danningsbegrep?

Abstract

Tema og problemområde Tema for denne oppgaven er danningsbegrepet og dets utvikling fra det greske paideia, det tyske Bildung og frem til hvordan danning fremstilles og forstås i dag. Jeg har ønsket å finne ut mer om relasjonen mellom estetikken og danningsbegrepet, herunder også eventuelle endringer i denne relasjonen. Problemstillingen lyder som følger; Kan vi fornye danningsbegrepet ved hjelp av moderne estetiske teorier? Kan vi snakke om en estetisk pedagogikk? Hvordan knyttes så begrepene nærvær og tilsynekomst opp mot en eventuell estetisk pedagogikk, og hva kan vi si om danningspotensialet? Bakgrunnen for valg av tema handler mye om hvilke samfunnsmessige forhold som utgjør bakteppe for dagens utdanningsdebatt. Danning skjer ikke i en samfunnsmessig vakuum, noe som må reflekteres i vår forståelse av danningsbegrepet. I utdanningsdebatter hører vi stadig ord som utbytte, læringstrykk og nytte. En mulig konsekvens av dette er at danningsbegrepet i nyere tid har fått en slags renessanse, det har blitt skrevet en rekke bøker og tekster om begrepet siden årtusenskiftet. Det har oppstått et behov for å snakke om danning som noe annet enn utdanning og nytte, men også for å gi det et innhold som er relevant i vår tid. Vi kan med andre ord si at danningsbegrepet har blitt reaktualisert. Metode og kilder Dette er en ren teoretisk oppgave, og skrives innenfor en dannings –filosofisk og pedagogisk tradisjon. Danningsteoretiske perspektiver og estetikk utgjør det teoretiske grunnlaget i oppgaven. Innenfor danningsteorien vil jeg trekke frem tekstene Dannelse. Introduksjon til et ullent pedagogisk landskap (Steinsholdt, K. & Dobson, S. red. 2011), og Dannelsens forvandlinger (Slagstad, R. & Korsgaard, O. & Løvlie, L. red. 2003). Når vi snakker om begrepene estetikk og pedagogikk i samme setning er det ofte i sammenheng med det vi tradisjonelt kaller estetiske fag, men jeg vil gjerne vise at dette ikke er den eneste måten å betrakte dette begrepsparet på. Estetikk, aisthesis på gresk, betyr fornemmelse eller sans, og aisthetikos den sansende (Bale 2009:10). En estetisk pedagogikk vil være tuftet på en slik forståelse av estetikk. Danningsbegrepet har en lang historie, hvorpå estetikken ikke spiller en så helt ubetydelig rolle. Immanuel Kant var opptatt av spørsmål om frihet, moral og fornuft, og Friedrich Schiller om følelser og fornuft. For dem begge ble estetikken ansett som en vei mellom motsetningen tvang og frihet, følelser og fornuft. Innenfor nyere estetisk teori er Martin Seel (1954 -) og Hans Ulrich Gumbrecht (1948 -) to sentrale teoretikere, og jeg vil ta utgangspunkt i deres tekster Aesthetics of Appearing (Seel, 2005) og Production of Presence. What meaning cannot convey (Gumbrecht, 2004). Seel og Gumbrecht har introdusert begrepene appearance og presence, som jeg henholdsvis har valgt å oversette til tilsynekomst og nærvær. Nærvær beskrives som et romlig begrep; det beskriver en relasjon til verden og dens objekter, og er tilgjengelig for våre kropper. Gumbrecht søker etter et alternativ til hermeneutisk fortolkning og tilleggelse av mening. Når vi så snakker om estetiske dimensjoner i pedagogikken er det vanskelig å ikke nevne estetiske erfaringer. I denne oppgaven skal jeg ikke gå så dypt inn i teoriene om erfaringsbegrepet, men lar Seel og Gumbrechts diskusjon av begrepet være mitt utgangspunkt. Hovedkonklusjoner For Gumbrecht utgjør det sanselige, persepsjonen, og begreper, erfaring, en slags dikotomi og et sentralt spørsmål er hvorvidt vi kan komme over denne. Følgelig foretrekker han å snakke om moments of intensity eller lived experience , hvor førstnevnte handler om intense øyeblikk som representerer noe ugjenkallelig (Gumbrecht 2004:100). Seel snakker på sin side om time for the moment, , som kjennetegner estetiske relasjoner; vi tar oss tid til øyeblikket (Seel 2005:20). Seel er opptatt av en sanselige erkjennende estetikk. Seel opprettholder ikke dikotomien mellom nærvær og mening på samme måte som Gumbrecht gjør, fortolkning er tvert i mot nødvendig. Men fortolkningen knyttes først og fremst til estetisk persepsjon, og hvordan objekter kommer til syne for oss. Felles for begge teoretikerne er at en estetisk erfaring eller opplevelse ikke er forbeholdt kunsten. Seel fremhever at i prinsippet kan alt som kan sanses, også fornemmes estetisk. Men det er nødvendig å skille mellom ulike persepsjoner, hvorav en estetisk persepsjon er en særegen modus. Vi kan betrakte en estetisk persepsjon som et møte eller en relasjon mellom menneske og menneskets omgivelser. Daglige gjøremål utføres tilsynelatende på samme måte hver gang, men allikevel er ikke erfaringene identiske. Kanskje føles gulvet kaldere i dag enn i går, da vi sto opp fra senga. Vi kan si at møtet mellom mennesket og omgivelsene kjennetegnes av nærvær, hvor situasjonen frembringer ulike sanselige opplevelser. Det er også i denne sammenhengen vi kan snakke om estetiske erfaringer; noe må fremtre eller kommer til syne for oss. Danningsbegrepet i dagens teoretiske diskusjoner søker seg forbi de tidligere så etablerte motsetningsforhold som subjekt-objekt, kropp og ånd. I stedet snakker vi om danning på andre måter, danning skisseres som et kommunikativt, refleksivt, kritisk- konstruktivt og kategorialt prosjekt. Gumbrecht snakker om nærværsproduksjon, og at enhver form for kommunikasjon impliserer produksjon av nærvær på grunnlag av de iboende fysiske forutsetningene og elementer som er involvert. I pedagogikken står kommunikasjon og møte mellom mennesker helt sentralt, det gir liten mening å snakke om pedagogiske aktiviteter uten samtidig å ta høyde for hva som foregår mellom menneskene. Videre er slik kommunikasjon slett ikke forutsetningsløs; ikke bare er vi situert i kulturell og sosial kontekst, men også i en umiddelbar. De fysiske omgivelsene preger oss, vi stiller oss ikke likegyldige til hvor vi befinner oss. Med andre ord stiller de fysiske omgivelsene visse betingelser for kommunikasjonen, tanker vi finner igjen bak begrepene tilsynekomst og nærvær. Potensialet til å fornye danningsbegrepet ligger i disse begrepenes sanselighet; en mulighet for et stedlig nærvær, men som samtidig rommer det diskontinuerlige. Det er blant annet i en slik forstand vi kan snakke om estetisk danning.