Retten til å få barn : rettigheter for ufrivillig barnløse : en studie av rettigheter i normative teorier

Abstract

Retten til å få barn De senere årene er det blitt populært å tale om rettigheter til det ene og det andre. Daglig leser vi i avisene om rettigheter, og særlig brudd på rettigheter, individer menes å ha. Individet skal ha rett til å streike, ha hus, mat, rett til sykehusbehandling innen en viss tid og så videre. Denne debatten synes jeg er spennende. Jeg har tatt for meg diskusjonen om retten til å få barn. Ufrivillig barnløse tilbys i dag, om de oppfyller bestemte krav, behandling som skal føre til at de kan få egne, genetiske barn. Noen mener at slik assistert befruktning er en menneskerett og andre mener det motsatte. Menneskerettigheter er likevel ikke det eneste grunnlaget for å snakke om rettigheter. I normative teorier i statsvitenskapelig politisk teori er rettigheter et sentralt begrep innenfor flere retninger. Oppgaven diskuterer normative teorier og rettigheter, og hvorvidt barnløshet kan medføre rett til behandling. Først orienterer jeg om barnløshet i sin alminnelighet, og viser til diskusjoner om hvor viktig barn er for ulike mennesker. Det sies litt om grunnlaget for normative teorier, før jeg går nærmere inn på å beskrive former for assistert befruktning, og andre omstendigheter rundt barnløshet. I kapittel 2 orienterer jeg om grunnlaget for normative teorier, ut fra teleologiske og deontologiske tradisjoner. Begrepene etikk , moral, etisk relevante egenskaper , intuisjoner samt prima facie -plikter danner noe av dette grunnlaget. Sentralt i den teoretiske utlegningen står forholdet mellom rettighetsteorier og pliktetikken. En rett til å få barn defineres som en situasjon hvor et bestemt individ, den ufrivillig barnløse, har et krav på en bestemt handling, altså assistert befruktning, fra en bestemt institusjon, altså det offentlige helsevesenet. I 3. kapittel beskriver jeg rettighetene barnløse i dag har i helsevesenet. Som andre pasienter har de enkelte plikter og rettigheter, men disse er i svært liten grad nedfelt som rettigheter for den enkelte pasient. I større grad har helsevesenet plikter overfor folk, men politisk har det vært liten vilje til å tillegge individer sterke individuelle rettigheter. Assistert befruktning har vært gjenstand for politiske vurderinger først og fremst det siste tiåret. Det begynte med en lov om kunstig begruktning i 1987. Samme året kom Lønning-utvalget på banen, og satte rammene for diskujonen om prioriteringer i helsevesenet. Loven og Lønningutvalget danner, sammen med andre rapporter, lover og politiske bestemmelser, grunnlaget for norsk helsepolitikk overfor barnløse. Jeg beskriver politikken, og skjeler også til forholdene i andre land. Politikken overfor barnløse kan sammenfattes i et prioriteringsargument, hvor det klart kommer frem hva som bestemmer prioriteringen. Behandlingen av barnløse ses i forhold til basisbegrepene alvorlighet , nytte- og kostnadseffektivitet . Det offentlige ser ikke på barnløshet som en sykdom, og mener grovt sagt at tilstanden er til å leve med, og at det ikke er rettferdig å prioritere behandling av barnløshet. En gjennomgang av grunnlaget for denne politikken viser at man i høy grad støtter seg til utilitaristiske mål for utforming av politikken. Senere lanserer jeg en annen tilnærming til barnløshet. Jeg stiller opp et argument, som taler for en rett til behandling, ut fra situasjonsbestemte rettigheter. Det vil si rettigheter som eksisterer i bestemte samfunn til bestemte tider, og kan kreves innfridd overfor staten. Argumentet hviler på en antakelse om at stat og individ står i et særskilt forhold til hverandre, som kan gi grunnlag for å snakke om en kontraktssituasjon. Mens Rawls, og andre talsmenn for hypotetiske kontrakter i normativ teori, taler om hva som er rettferdig ut fra en imaginær fordelingstanke, viser det situasjonsbestemte argumentet til det virkelige forholdet mellom stat og individ. Jeg diskuterer ulike sider ved situasjonsbesteme kontrakter. Vekten av slike kontrakter veies også opp mot andre relevante egenskaper samt opp mot intuisjoner og krav om rettferdighet i resonnementet. Mye taler for at individet har et legitimt behov for å få barn, og at man også har rett til å kreve helsetjenester. Likevel er det usikkert hvor mye en situasjonsbestemt kontrakt er verdt. I en vurdering av rettferdigheten av å innfri behandlingsrettigheter for barnløse, kommer man opp i den uvegerlige situasjonen at det fortsatt er behov for prioritering. Det er behov for mer kunnskap om hvor mye assistert befrukning koster samfunnet. Videre er det et stort behov for mer kunnskap om hvordan ufrivillig barnløse har det, og hvordan resten av samfunnet ser på behovet for å få barn.